Illustrasjonsfoto: Offerlammet. Kilde: Wikimedia Commons. Acquired by Henry Walters with the Massarenti Collection, 1902

Straffen lå på ham

KOMMENTAR Jesu stedfortredende strafflidelse går som en blodrød tråd gjennom hele Bibelen.

6. januar viet Vårt Land seks sider til hva som skjedde på korset. Debatten startet da Sambåndet i november 2016 første gang skrev om angrepet på det som også kalles objektiv forsoningslære.

Kritikk

Det siste året har særlig tre personer stått fram i Norge med kritikk av objektiv soning: Hovedpastor Erik Andreassen i Oslo misjonskirke Betlehem, leder Harald Giesebrecht i Syvendedags Adventistkirkens barne- og ungdomsforening og seniorprofessor Notto Thelle ved teologisk fakultet, Universitetet i Oslo. Dette er et utdrag av et svar til dem i årets februarnummer av Sambåndet.

Lære

Andreassen holder seg til den klassiske forsoningslæren, som legger vekt på at Jesus døde for å beseire ondskap og død og bringe befrielse. Jeg er enig med førsteamanuensis Arne Helge Teigen ved Fjellhaug internasjonale høgskole som i den viktige boken «Kors og frelse», framholder at klassisk og objektiv forsoningslære er to sider av samme sak. Vi står da igjen med den subjektive, liberalteologiske forsoningslæren – om at synd ikke finnes, og at Guds tilgivelse derfor ikke er nødvendig – som ubibelsk. 

N.T. Wright

Erik Andreassen siterer den britiske teologen N.T. Wright på at mange kristne har unnlatt å tolke Jesus ut fra det Bibelen sier om hva Gud gjorde med jødene. Tankerekken «vi har syndet – Jesus døde – vi blir frelst» holder ikke, ifølge Wright. Jeg vil argumentere for at læren om Jesu objektive, stedfortredende lidelse og soning nettopp er grunnlagt på det Guds handlemåte overfor israelsfolket betyr for oss som hedningekristne. (Alle uthevelser i bibelsitater er mine.)

Guds lam

Døperen Johannes plasserer Jesus inn i israelsfolkets historie: «Dagen etter ser han Jesus komme til seg, og sier: Se der Guds lam, som bærer bort verdens synd!» (Joh 1,29, jf. Apg 2,22-23; 4,26f). I 2. Mos 12 leser vi om den siste av plagene Gud førte over Egypt for at farao skulle la det slavebundne israelsfolket forlate landet. Dersom blodet fra påskelammet ble smurt på ytterdørens rammeverk, sparte Gud livet til den førstefødte innenfor.

Vårt lam

Paulus bekrefter sammenhengen mellom Jesus og påskelammet i 1. Kor 5,7: «For vårt påskelam er slaktet, Kristus.» I Luk 24,25-27 sier Jesus til emmausvandrerne: «Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet? Og han begynte fra Moses og fra alle profetene og forklarte for dem i alle Skriftene det som er skrevet om ham» (jf. Apg 3,15-18).

Jesus kalles også for «vårt påskelam». I Egypt døde påskelammet i stedet for den førstefødte. Peter bekrefter i apostelens første brev (1,18-20): «For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting (…) dere ble kjøpt fri (…), men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam. Han var forut kjent (…), og for deres skyld er han blitt åpenbart ved tidenes ende.»

Synd

«Den som synder, skal dø», sier profeten (Esek 18,20a). Paulus samstemmer i Rom 6,23a: «For syndens lønn er døden». For de førstefødte i de israelittiske familiene i Egypt ble dommen eksekvert over det lyteløse og uskyldige lammet. For oss ble dommen eksekvert over den syndfrie Jesus.

Døde

Hebreerbrevet sier det slik om da Jesus ble menneske (2,14-15): «Da nå barna har del i kjød og blod, fikk også han på samme vis del i det, for at han ved døden skulle gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen». Vi er ikke frelst fordi Jesus oppfylte loven, men fordi han døde i vårt sted.

Juridisk

Jesaja profeterte slik (kap. 53) om det få vil være uenig om at er Jesus: «Han ble såret for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom. (…) Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham. (…) Ved trengsel og ved dom ble han revet bort». Språket er juridisk. Peter bekrefter stedfortredelsen i sitt første brev (2,24a): «han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet».

Døperen Johannes

I boken «Gåten Jesus» skriver Notto Thelle at det er «vanskelig å tenke seg at denne (læren om objektiv soning, min anm.) kan amputeres uten at kirken blir skadet og får fantomsmerter.» Thelle peker også på at døperen Johannes utpeker Jesus som «Guds lam». Men så forsøker professoren å argumentere for at verken døperen eller evangelisten hadde soning i tankene. Starten av Jes 40, som døperen knytter seg an til, gjør det til en underlig påstand. Og hva evangelisten angår, skriver Johannes i sitt første brev (1,1b-2) at Jesus Kristus «er en soning for våre synder (…) også for hele verdens» (jf. 3,5).

Ofring

Harald Giesebrecht hevder (i Dagen 30.11.17) at blod ikke var nødvendig for at Gud skulle kunne tilgi, og at «drapet» på dyret ikke var sentralt. Jeg vil henvise Giesebrecht til framstillingen ovenfor om Guds lam og vårt lam. Jeg har også vist til flere skriftsteder som slår fast at Jesu død, som vårt påskelam, var nødvendig. Jesus uttalte om sin forestående korsdød: «For dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse (Matt 26,28). Paulus skriver til efeserne (1,7): «I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse etter hans nådes rikdom.»

Jesus

Fordi ofringene i gamle pakt er en skygge (Hebr 10,1), refereres Jesus slik i Hebr 10,8-10: «Først sier han altså: Offer og gaver og brennoffer og syndoffer ville du ikke ha, og hadde du ikke lyst til – enda disse blir båret fram etter loven. Deretter sier han: Se, jeg kommer for å gjøre din vilje. Han tar bort det første, for å la det andre stå fast. Ved denne vilje er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi legeme blir ofret én gang for alle.»

Jo, Giesebrecht, vårt påskelam, Kristus, ble ofret. Og som yppersteprest (Hebr 8) motsvarer Jesus handlingene til ypperstepresten Aron (jf. Hebr 7,27; 9,24; 9,28).            

Rettferdig

Jesu objektive, stedfortredende strafflidelse er vanskelig å forstå. Men dette var nødvendig for at Gud skulle kunne være rettferdig (Rom 3,25-26), og Jesus fikk se resultater av sitt offer (Jes 53,10ff). «Er ei det kjærlighet, da er havbunnen tørr».   

Også publisert i Vårt Lands papirutgave og på verdidebatt.no 17.02.18.

Les også Synspunkt i Dagen om samme tema (16.02.18).

Er du ikke abonnent på Sambåndet og ønsker å lese den fullstendige artikkelen, kan nr. 2/18 kjøpes her

0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.